Slik starter historien om en av Norges beste bordtennisspillere. Yared Seifu er 16 år. Nå sitter han foran oss. «Norway», står det på baksiden på den røde genseren hans. På forsiden er det et norsk flagg. Plassert på høyre bryst. Yared ser på oss med brune øyne, sort krøllete hår, og et vennlig, men litt usikkert smil. Vi er på Notodden. På bordet vi sitter rundt står det brus og kjeks. – Er du spent, spør vi. – Ja, svarer Yared. – Men det går bra. Det er bare litt uvant for meg å bli intervjuet. Ved siden av Yared sitter to voksne karer. Karl Arne, den tidligere kapteinen på A-laget til Skade, og Lasse, den tidligere rektoren på Tinnesmoen skole på Notodden. Begge smiler varmt mot Yared. – Jeg kan fortelle litt først jeg, sier den yngste av de to karene.
Karl Arne Lia (51) er opprinnelig Lundegutt. Oppvokst i Bjervafeltet – Du må huske på at historien til Yared er mer dramatisk enn vi egentlig kan forestille oss. Han har lyst til å fortelle den, men kanskje vi skal snakke om litt andre ting først? Sånn at han blir mer komfortabel, foreslår Karl Arne. Spesialpedagogen kan sine triks.
Lunde, 1979
Den ti år gamle Karl Arne tråkker så fort han kan på sykkelen. Blikket er konsentrert på veien. Han holder hardt i styret. Mot han kommer en jevnaldrende gutt. Med en fotball festet til bagasjebrettet bak på sykkelen. – Fus for å skyte, roper Karl Arne. – Ååå, jeg stod i mål i går også, svarer kameraten irritert, og slenger fra seg sykkelen. De er fremme på fotballøkka. Ingen av dem vil være keeper. Begge syns det er morsomst å spille ute på banen. Raskt fylles banen opp av fotballspillende barn i alle aldre. Hver dag henger de sammen, kameratgjengen i Lunde. Det er leken rundt fotballen som binder dem sammen. Samtidig, i 1979, står det en lærer bak kateteret på Notodden. Lasse Koslung er 34 år, født ved krigens avslutning i 1945. Lasse speider utover klassen. Elevene har respekt for den unge læreren. Ikke fordi han er spesielt streng. Men fordi han ser alle, bryr seg
Du må huske at historien til Yared er mer dramatisk enn vi egentlig kan forestille oss
om hver enkelt, og behandler dem på en måte som gjør at de får lyst til å lære.
Sudan, Afrika, 2011
Seks år gamle Yared løper jublende bortover gresset. Akkurat slik som han har sett sine store idoler Christiano Ronaldo og Wayne Rooney gjøre det i Real Madrid og Manchester United. Yared sin pappa ligger i gresset med fotballen bak seg. Akkurat som Karl Arne i Lunde 32 år tidligere, så liker Yared best å skyte på mål. Da må pappa være keeper. Og nå ser han sin sønn løpe jublende etter nok en skåring. Sudan er ikke familiens egentlige hjemland. Det er Eritrea. Hvorfor de er på bortebane skal vi komme tilbake til. Men bortebane eller ikke. Denne gressplenen er deres arena. Far og sønn. Hver kveld. I hagen foran huset. Fotball. Som regel spiller de helt til mor roper dem inn til kveldsmat. Denne kvelden er ikke annerledes. Utslitt etter en lang økt med fotball sammen med pappa, sovner Yared nesten ved matbordet. Far bærer han til sengs, og kysser han forsiktig god natt på pannen. Men dette skal ikke bli en god natt.
Fotball og forfatter
I Lunde fortsetter fotballen å være limet for Karl Arne og kompisene mens barndom blir til ungdomstid. På fotballbanen utvikler den talentfulle midtbanespilleren seg til en bærebjelke på guttelaget, juniorlaget og til slutt A-laget. Et A-lag som på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet var det nest beste laget i Telemark. Bare ODD var bedre. Mens Karl Arne har sin storhetstid på fotballbanen, har lærer Lasse blitt rektor på Notodden. Og forfatter av flere artikler som senere er publisert i lærebøker. Alle rundt det samme temaet. Hvordan en bruker ressurser i norsk grunnskole, og hvordan en løser utfordringer med barn som har spesielle behov.
Brutalt diktatur
Tilbake til Afrika. Eritrea er et av verdens fattigste land. På en smal stripe på Afrikas Horn ligger landet med et innbyggertall omtrent som Norge. Men der stopper likheten. Eritrea styres av et autoritært militærregime der omfattende menneskerettighetsbrudd blir begått. Folket undertrykkes, og all opposisjon er forbudt. Innbyggernes ytrings-, bevegelses- og religionsfrihet er svært begrenset. Landet har ingen pressefrihet, og rettssikkerheten er dårlig. Domstolene kontrolleres av regimet. Ifølge FN krenkes befolkningens rett til privatliv gjennom konstant overvåkning. Særlig alvorlig er den tvungne militærog samfunnstjenesten, som i praksis kan føre til militærtjeneste hele arbeidslivet under slaveliknende forhold. Eritrea har kun fem land bak seg på FN sin rangering over menneskelig utvikling.
En farlig kamp
Yared sin pappa er en av få som tør å arbeide for en mer human og demokratisk utvikling for landet med et av verdens verste regimer. Han blir med i motstandskampen mot diktaturet. Raskt blir han en fiende av styresmaktene, og sammen med familien ser han ingen annen utvei enn å flykte til nabolandet i nordvest, Sudan. Sudan er i likhet med Eritrea et land som i realiteten er et diktatur. Likevel er det et tryggere sted for Yared sin familie. En familie som i tillegg til far består av mor og storesøster. Men Yared sin pappa gir ikke helt opp kampen for rettferdighet i hjemlandet, og han tar fremdeles korte turer hjem for å fortsette kampen. Han forteller familien lite om hva han gjør i motstandsbevegelsen. For lille Yared er pappa bare pappa. Og det er i hagen foran huset i deres nye hjemland Sudan at utallige fotballkamper spilles mellom far og sønn. Og det er her pappa kysser sin sønn god natt.
For siste gang
Så smeller det. Midt på natten. Maskerte menn sparker inn døren, og stormer inn i huset. De truer med våpen, før de knebler Yared sin pappa, og river han med seg ut av huset. Livredd og gråtende ser den lille familien at far og ektemann blir bortført. Over gresset som noen timer tidligere var fotballbane ser Yared sin far for siste gang, før han forsvinner i mørket. De fikk aldri sagt farvel. Den siste klemmen ble aldri gitt. På Notodden ti år senere kommer en liten tåre til syne i øyekroken. Yared svelger en ekstra gang. Klumpen i halsen er vond. Det er vanskelig å snakke om. Karl Arne legger hånden sin på skulderen til gutten med de brune øynene. – Jeg tenker på han så ofte, sier Yared stille. I dag er det ingen som vet hva som har skjedd etter den skjebnesvangre natten. Ingen har sett eller hørt fra familiefaren disse ti årene.
Yrkesvalget
På 90-tallet flyttet Karl Arne fra Lunde, for å studere på lærerskolen i Oslo. Der fikk han også jobb på Ullevålsveien skole. En spesialskole for elever med sosialt emosjonelle vansker og utfordringer. Det var på denne tiden Karl Arne møtte Ann-Christin. De giftet seg, og Karl Arne hadde et ønske om å flytte hjem til Lunde. Holmestrandjenta Ann-Christin ble introdusert for vennekretsen i Nome. Om det var det som skremte henne, eller om Lunde ble litt vel langt ute på bygda, er ikke Karl Arne sikker på, men de kom frem til et kompromiss, og i mai 2001 bosatte de seg på Notodden, der Karl Arne sin lillebror allerede bodde.
To mennesker – én tanke
Som fersk Notodden-borger, tok Karl Arne turen innom byens skoler, for å forhøre seg om mulighetene for å få seg en lærerjobb på sitt nye hjemsted. På Tinnesmoen skole møtte han rektor for en kaffe og en prat. Rektoren var Lasse, som nå hadde blitt 57 år gammel, og var i skolemiljøet blitt kjent for den fremragende jobben han gjorde for å integrere byens asylsøkere. Tinnesmoen hadde nemlig fått rollen som mottaksskole. Alle asylsøkere som kom til Notodden og omegn måtte starte skolegangen på Tinnesmoen. Klassene var derfor utfordrende, med elever som ikke kunne norsk, hadde ulike aldre, ingen annen sosial arena, og kom fra vidt forskjellige kulturer. Dette var Lasse rektor for. Og han var rett mann på rett plass. Kaffekannen ble tom den dagen Lasse og Karl Arne møttes. De to spesialpedagogene hadde mye å snakke om, og de forstod raskt at de delte det samme verdigrunnlaget, og synet på hvordan en best arbeider med barn som har spesielle behov – både på skolen og i livet. Karl Arne fikk tilbud om jobb,
Sudan, Afrika
Morgenen gryr på Afrikas horn. Familien på fire har blitt til tre. Hva nå? Det siste kidnapperne sa til Yared sin mamma før de dro avgårde med far var «Ta vare på barna dine». Hun forstod brutaliteten den beskjeden egentlig betydde. Om hun kontaktet politiet, så kom det til å få konsekvenser for barna. Mor tar likevel sjansen. Men hos politiet er det ingen hjelp å få. I stedet får hun en tydelig beskjed. Du må flykte herfra. Nå. Og hold deg i skjul. Uten far som forsørger gikk familien raskt tom for penger. Mor solgte te på gata for å overleve. De visste aldri om de hadde penger til mat neste dag. Familien levde nå fra hånd til munn. Heldigvis fikk mor, etter en stund på gaten, jobb som hushjelp. Men problemene skulle ikke slutte der.
- Én ting er å få barna og ungdommene til å fungere på skolen, men hvordan skal vi klare å integrere dem i resten av samfunnet?
En idé tar form
Utover 2000-tallet arbeider Karl Arne og Lasse stadig tettere. Og de ser begge de samme problemene med integreringen av asylsøkere og barn uten naturlig tilknytning til samfunnet. Lasse forteller. – Én ting er å få barna og ungdommene til å fungere på skolen, men hvordan skal vi klare å integrere dem i resten av samfunnet? Der er svaret mitt – etter å ha arbeidet med dette i flere tiår – at et menneske må som et minimum ha tilhørighet på minst én arena til. Alle har behov for å oppleve mestring, mening og omsorg. Ingen vet hva de 142 elevene har i bagasjen når de kommer på skolen. Men dersom en opplever noe positivt på ettermiddagen og på kvelden, så tar en det med seg inn i neste dag. Derfor startet Tinnesmoen skole, med Lasse som rektor, å nøste i hvilke fritidsaktiviteter som fantes på Notodden. Lasse ville kartlegge tilbudet, slik at skolen kunne gi barna og ungdommene en samlet oversikt. Og det Tinnesmoen skole erfarte, det var jo at dette ikke bare gjaldt asylsøkere.
Det var like mange norske barn som manglet denne tilhørigheten til meningsfulle aktiviteter og fellesskap. Det skulle vise seg vanskelig, ja nærmest umulig, å skaffe denne oversikten. Listene som fantes var ikke oppdaterte, kontaktpersonene for de ulike aktivitetene var som regel skiftet ut, og korrekte telefonnummer var en sjeldenhet. Dermed startet Tinnesmoen skole sine egne fritidsaktiviteter i et prosjekt i samarbeid med Høgskolen. To ganger i uka kunne elevene møte på den aktiviteten de hadde valgt. Studenter var ledere for de ulike gruppene, og fikk det godkjent som praksis. Skolens lærere var øvingslærere.
13 år gammel brud
Tilbake til Sudan. Mor får bedre betalt som hushjelp enn som te-selger på gaten. Likevel, Sudan er et land der det ikke er enkelt å være enslig kvinne med forsørgeransvar. Ifølge FN er kvinners rettigheter dårlige, og kjønnslemlestelse er en utbredt praksis i hele landet. Voldtekt blir brukt som en maktstrategi i de mange interne konfliktene landet står i. FN påpeker videre at mange, særlig de som ikke er muslimer, har blitt tvunget inn i slaveri. En dag kommer det en mann på døren til Yared sin familie. Mannen kommer med bud om at en politimann, som er over 30 år, vil gifte seg med Yared sin storesøster. Hun er på den tiden bare 13 år gammel. Politimannen er muslim, mens Yared sin familie er kristne, og har en helt annen tilnærming til ekteskap. Datteren må før giftemålet gjennom kjønnslemlestelse ved omskjæring. Yared sin mamma får panikk. Hun svarer ja til giftemålet – men bare for å kjøpe seg tid. Hun sier at mannen kan få datteren, men at han må vente til etter Ramadan. Nå gjelder det å handle raskt. Yared sin mamma rådfører seg med en onkel, og han setter henne i kontakt med en mann som kan hjelpe dem å rømme. Denne gangen holder det ikke å rømme til en annen by, eller til et naboland. De må bort. Langt bort. Mannen som hjelper dem ordner nødvendige pass og papirer. Om kvelden pakker familien hver sin bag. Og i ly av nattens mørke flykter de. Kursen settes mot Europa.
Bort fra skolen
Karl Arne blir ivrig med på Lasse sin pedagogiske tankegang, men de kommer ikke helt i mål med prosjektet. Karl Arne blir etter hvert nestleder i Utdanningsforbundet, og senere forsvinner han ut av skoleverket da han blir tilbudt jobben som daglig leder i Notodden fotball. Den gamle kapteinen – midtbanespilleren – tenker at nå er ringen sluttet. Fotballen har alltid ligget hans hjerte nær, og vært hans store lidenskap. Men Karl Arne finner ikke roen i daglig leder-stolen. Det er noe som drar i han.
En familie ankommer Norge
Yared og familien flyr til Tyskland. Derfra drar de videre til Norge. Mannen som har hjulpet dem å flykte er med dem. Helt inn til politistasjonen i Oslo. Så forsvinner han. Helt plutselig blir han borte. Yared sin mamma får igjen panikk. Hun leter febrilsk gjennom bagen. Men uten resultat. Mannen har tatt med seg både pass og papirer. Familien stemples som papirløse flyktninger, og sendes til Løren asylmottak. Etter to uker sendes de videre til Porsgrunn.
Valgets kvaler
På Notodden må Karl Arne ta et valg. Han nøler. Men i julen 2015 ringer han til sin gamle sjef Lasse. – Kan du møte meg på Brattrein hotell, spør Karl Arne. – Det er noe jeg må snakke med deg om. Lasse, som i mellomtiden har blitt pensjonist, takker ja. Hva er det Karl Arne vil nå? Under tiden i Notodden fotball har Karl Arne sett hvor viktig idretten er for å inkludere. For å høre til et fellesskap. Samtidig har han sett tydelig at ikke alle passer inn på fotballbanen. Parallelt med at Karl Arne arbeider som daglig leder i fotballklubben, har han siden 2012 tatt på seg vervet som leder i bordtennisklubben. Og tanken om å tilgjengeliggjøre en felles oversikt over fritidsaktiviteter i kommunen har igjen meldt seg. Lasse tenner på ideen. – Har kan vi hjelpe mange! Og denne julen, i 2015, tar Karl Arne steget fullt ut. Han sier opp jobben i Notodden fotball, og satser alt. Ideen om å samle alle fritidstilbudene på ett sted blir til et prosjekt, som blir til et firma. Med Karl Arne som gründer og eier. Og med Lasse som mentor og rådgiver.
En tøff overgang
Samtidig, i 2015, må Yared og familien nok en gang bryte opp. De blir sendt fra Skien til Notodden. Her starter Yared i femte klasse. For Yared er dette en tøff overgang. Han var godt etablert i Skien. Dit hadde han kommet som 7-åring. Det er gjerne lettere å få venner jo yngre en er. Små barn er ofte mer åpne. På Notodden er det verre.
Barn og ungdom som ikke finner sin plass, faller utenfor, og får ikke brukt ressursene sine
En ny by, ny skole, nye klassekamerater, nytt fotballag. Yared finner ikke sin plass. Skolen er vanskelig, han strever med å få venner. Friminuttene er konfliktfylte. Yared prøver seg på fotballaget. Men konfliktene fra skolegården blir tatt med til fotballtreningene, og der blir de ytterligere forsterket, før de blir tatt med tilbake til skolen igjen Det blir en ond sirkel han ikke klarer å komme ut av. Plutselig befinner den usikre gutten seg i en hverdag med utenforskap, slåssing, null motivasjon for skolearbeid, og ingen venner. Yared er sint på verden. Og han opplever at verden er sint på han. Alt den ti år gamle gutten vil er å høre til et sted. Være med. Ha venner. – Dette er klassisk, forteller Karl Arne. – Vi ser det hele tiden. Barn og ungdom som ikke finner sin plass, faller utenfor, og får ikke brukt ressursene sine. Skolen må sette inn ekstra tiltak, ekstra lærere og ekstra kroner. Det var dette som skjedde med Yared. Satt på spissen kan vi si at han raskt ble Notoddens dyreste elev.
Vi FRITID ser dagens lys
Karl Arne hadde nå etablert selskapet, og etter mange runder klart å utvikle forretningsideen som skulle gjøre det økonomisk mulig å realisere tilbudet om en felles oversikt over alle byens lag og foreninger. Navnet? «Vi FRITID». Kort fortalt samlet Vi FRITID en oversikt over samtlige fritidsaktiviteter på Notodden. Disse ble kategorisert, det ble laget bilder og små kortfilmer, og det ble utarbeidet en presentasjon med beskrivelse på åtte språk av hver aktivitet, med oppdatert kontaktinformasjon slik som navn på ansvarlige personer, telefonnummer og e-postadresser. Vi FRITID leide et lokale midt i Notodden sentrum. Der ble det hengt opp en touch-skjerm med filmer, informasjonsmateriell, plakater og brosjyrer. Etableringen lot seg realisere med økonomisk støtte fra det offentlige. Både kommune, fylkeskommune Innovasjon Norge, SIVA (Selskapet for industrivekst) og næringsselskapet på Notodden (NUAS) bidro med midler. Målet var tydelig. Vi FRITID skulle bidra til at alle barn, unge og voksne på en enkel måte skulle finne frem til de fritidsaktivitetene som passet for dem. Prosjektet var spesielt myntet på de som har aller størst behov for å finne frem til et sted å høre til – et fellesskap. Slike som Yared.
Dagen som snudde alt
For i skolegården fortsatte Yared å slåss og krangle. På fotballaget var han et problem. En dag kom spørsmålet som skulle forandre livet hans. I et friminutt. – Vil du spille bordtennis med meg? Yared snur seg. Det er en av lærerne. Skolen har kjøpt et bordtennisbord, som de har satt opp i skolegården. Yared visste ikke hva bordtennis var. Han hadde aldri holdt i en racket før. – Nei, det gidder jeg ikke, svarer han. – Kom igjen da. Bare et par slag, smiler læreren, og rekker frem racketen. Yared tar imot den røde og brune racketen. Ser på den. Legger den hånda. Kjenner hvordan håndtaket passer perfekt inn i håndflaten. – Still deg på den andre siden av bordet,
Med den største selvfølgelighet står han der. I skolegården. Og spiller bordtennis. For første gang.
Forsiktig slår læreren ballen over nettet til Yared sin side. På ren refleks slår Yared ballen tilbake. Ballen spretter perfekt. Læreren returnerer. Yared det samme. – Dette er jo ikke vanskelig, tenker Yared. Læreren får et overrasket blikk i ansiktet. Flere barn kommer til. De står og ser på. – En gang til, sier Yared. – Kom igjen! Med den største selvfølgelighet står han der. I skolegården. Og spiller bordtennis. For første gang. Og for første gang siden han kom til Notodden føler han mestring. De barna som har ertet han, spør om de kan prøve å spille mot han. Slik blir han stående å spille hele friminuttet. Når skoleklokken ringer inn, smiler Yared. Timen i klasserommet går unna i en fei. I de neste friminuttene spiller han bordtennis. Hele tiden. Neste dag gleder han seg til å dra på skolen. For å spille mer. Og han imponerer. På skolen går det noen barn som er med i bordtennisklubben. I klubben som Karl Arne er leder i. De spør om Yared vil prøve å spille mot dem. – Ja, nærmest roper Yared. Og han slår dem. – Har du lyst til å bli med på trening i kveld, spør et av barna. – Hæ, svarer Yared. Han visste jo ikke at dette var en egen idrett, og at det fantes en egen klubb bare for bordtennis.
Lykkelig
Samme kveld møter han nølende opp i klubblokalene. Imot han kommer en mann med et stort smil. – Hei, jeg heter Karl Arne. Velkommen til oss! Den kvelden sovnet Yared med et lykkelig smil om munnen, og en god følelse i kroppen. Alle på bordtennisklubben hadde vært så greie. Ingen var sinte på han. Ingen kjeftet. Han hadde allerede på første trening fått venner. Yared sluttet på fotball. Heretter var det bare bordtennis som gjaldt. Og han utmerket seg umiddelbart. Trenerne så at fysikk og teknikk ble lært usedvanlig raskt. I bordtennisklubben fant Yared sitt miljø. Sitt fellesskap. Sine venner. Sin mestringsfølelse. Og det aller viktigste – sin trygghet. En trygghet, mestringsfølelse, vennskap og tilhørighet han tok med seg inn i skolehverdagen. Sakte og sikkert gikk det bedre og bedre med lekser, konsentrasjon og læring. De gamle lagkameratene på fotballlaget – de han hadde kranglet og slåss med – ble etterhvert gode venner. Venner han lekte med både i skolegården og på fritiden. – Én elev som ikke fungerer koster ofte samfunnet mellom 500.000 og 1 million kroner i året. Det er en enorm samfunnsøkonomisk gevinst i at vi klarer å inkludere barn og ungdom som ikke fungerer i de systemene vi allerede har, forteller Karl Arne.
Bare nesten
Vi FRITID blir raskt et prosjekt som får mye oppmerksomhet. Notodden er første kommune som kommer på kundelisten. Konseptet fungerer godt, og gir resultater. Men det vil seg liksom ikke helt. Karl Arne sliter med å finne en måte som gjør det enkelt å oppdatere, videreutvikle og optimalisere produktet for nye kommuner. Alt er basert på papir og trykksaker. Det betyr blant annet at når volleyballklubben eller korpset skifter kontaktperson, så må alle trykksakene oppdateres. Det er også vanskelig å finne en modell som gjør det økonomisk levedyktig. Karl Arne sliter. Og tenker. Hva nå? Blir dette bare enda en god idé som lever et år eller to? Løsningen skal komme fra uventet hold. Vinje kommune er svært interessert i produktet, og vil gjerne etablere dette i Vest-Telemark. Men det er ett problem. Løsningen med et åpent kontor, slik som på Notodden, vil ikke fungere i Vinje. Der er det lange avstander, mange bygder, og ikke et naturlig samlingspunkt.
Da går det opp for Karl Arne. – Digitalisering. Vi må digitalisere hele produktet, tenker han. Sammen med svogeren, som er en anerkjent programmerer for Volvo i Gøteborg, starter de på arbeidet. – Vi ble enige om at alt papir måtte bort, og bli erstattet med løsninger tilpasset PC, smarttelefon og nettbrett. Og vi måtte tilby kundesupport døgnet rundt. Brukerne måtte få tilgang til informasjonen om aktivitetstilbudene et annet sted enn på et kontor, slik som vi hadde lagt opp til, forteller Karl Arne. Men dette betydde at Karl Arne måtte ha på plass en ressurs som kunne oppdatere de digitale flatene med innhold.
Jobbintervju i familieselskapet
Løsningen kom i nær familie. Karl Arne sin nevø, Jonas Lia (26), var nettopp ferdig med studiene innen økonomi og administrasjon, og var på utkikk etter jobb. På terrassen på familiehytta i skjærgården utenfor Tønsberg hadde onkel og nevø jobbintervju mens resten av familien badet i sjøen. Samtalen endte med et håndtrykk, og Jonas fikk onkel som sjef. – Jonas representerer en generasjon som er teknisk dyktig. Han er kjempeflink, har masse pågangsmot og en utrolig entusiasme. Han har samtidig en enorm uformell kompetanse på digitale flater og sosiale medier, forteller Karl Arne. Vi FRITID fremstår i dag i helt ny drakt.
Jeg vet at pappa hadde vært stolt av meg.
Etableres i Nome
Og det er denne nye drakten som om kort tid skal vises i Nome. For i Nome satt det noen som i lang tid hadde fulgt oppstarten av Vi FRITID. Frode Sannerholt i idrettsrådet hadde lenge sett behovet for å samle alle kommunens aktivitetstilbud i én felles portal, og tilgjengeliggjøre denne for innbyggerne. Dette var noe idretten i mange år hadde slitt med å finne gode løsninger på. Med spredt bosetting, to kommunesenter, asylmottak og ofte hyppig utskifting av ledere og trenere for de ulike idrettene, så var det en realitet at idretten ikke klarte å fange opp alle slik de ønsket. Frode tok kontakt med Stiftelsen, for å se om det kunne være mulig å søke midler der. – Det var høsten 2018 at Frode først tok kontakt, forteller Guri Ramtoft, daglig leder i Stiftelsen. – Deretter hadde vi flere møter der Frode presenterte sine tanker om hva dette kunne utgjøre for samfunnet i Nome, spesielt for barn og ungdom. Guri hadde faktisk fått presentert Vi FRITID allerede et par år tidligere, da hun satt i styret i Norges Idrettsforbund, og var på befaring i Vi FRITID sine lokaler på Notodden. Men både Frode og Guri hadde vært skeptiske til at systemet baserte seg på et kontor med papirløsninger. Når de derimot oppdaget at Vinje kommune hadde fått levert en digital versjon, tok Frode kontakt med Karl Arne.
– Digitaliseringen var brikken som gjorde at vi bestemte oss. Dette ville vi få til Nome, forteller Frode. Nome Idrettsråd søkte dermed i 2020 Stiftelsen om midler til å ta i bruk Vi FRITID i kommunen. – Dette er et eksempel til etterfølgelse for alle søkerne, sier Guri. – Idrettsrådet tok kontakt allerede i 2018, og arbeidet med en søknad i halvannet år før de leverte den. De spurte også om de kunne presentere den for styret vårt. Det er akkurat denne grundigheten vi ønsker. Da får vi til de virkelig gode prosjektene, understreker hun. Styret i Stiftelsen bevilget 455.000 kroner til Nome idrettsråd, som raskt tok kontakt med Karl Arne og Vi FRITID. Frode forteller. – Det betyr at alle frivillige lag og foreninger i Nome nå vil bli presentert på en felles side. Denne siden kommer alle inn på via PC, smarttelefon eller nettbrett. Alle aktivitetene får en egen film som viser hva aktiviteten går ut på. I tillegg ligger beskrivelse av aktiviteten inne, og det ligger telefonnummer, e-postadresser og navn på kontaktpersoner lett synlig. Og kanskje det aller viktigste – all informasjon er tilgjengelig på åtte forskjellige språk. Systemet skal være klart i løpet av året, med en første versjon rett etter påske. – Da kan folk i alle aldre gå inn å se hva som tilbys i Nome. Lærere kan gå gjennom aktivitetene på storskjerm for barna i klasserommet, appen med tilbudet kan ligge på alle skole- PC’er, asylmottaket kan vise frem aktivitetstilbud til alle som kommer hit, og kommunens hjelpeapparat har til enhver tid oversikt over alt som tilbys, forteller Frode entusiastisk. – Og for idrettslagene innebærer dette en flott mulighet til å markedsføre seg selv, rekruttere nye medlemmer og skape enda større aktivitet, supplerer han.
Bestefar banksjef
For Karl Arne er det ekstra spesielt og skulle etablere Vi FRITID i Nome. – Av alle stedene jeg ville lykkes med dette, så er det her som jeg har røttene mine. Det var i Lunde jeg hadde en trygg og god oppvekst med fritidsaktiviteter som ga meg masse venner. Så jeg syns det er flott at Stiftelsen og idrettsrådet med Frode Sannerholt i spissen har tatt initiativ til å etablere Vi FRITID akkurat her. Og det med at Stiftelsen bidrar, syns jeg også er litt gøy da. For bestefaren min som jeg er oppkalt etter, Karl Haugen, var i sin tid banksjef i Lunde Sparebank. Så det er rart hvordan tidene møtes, smiler han. Karl Arne og Frode sitt mål er å gi enda flere barn og ungdom i Nome muligheten til å oppdage det samme som Yared gjorde. Nemlig å hente ut det gode potensialet i hver enkelt. For historien om Yared slutter ikke helt enda. Ungguttens ekstreme bordtennistalent førte han på rekordtid inn i Norgestoppen i sin årsklasse. Og alt toppet seg da han ble tatt ut på landslaget, og stolt kunne ikle seg drakten med det norske flagget på brystet. Fem år etter at han ble stemplet som en vanskelig elev, er Yared i dag et forbilde og en ressursperson for mange på Notodden. Han har blitt trener for de yngste spillerne i bordtennisklubben. På skolen har han toppkarakterer med 5’ere og 6’ere på vitnemålet.
En som aldri glemmes
Hvor er du om ti år? Yared smiler. Han behøver ikke tenke seg om. Svaret kommer raskt. – Jeg håper å være Norges beste bordtennisspiller. Og så håper jeg at jeg har en jobb der jeg kan hjelpe andre. Det er derfor jeg arbeider så hardt på skolen. For å få en utdannelse slik at jeg kan utgjøre en forskjell for andre. Akkurat slik som andre har gjort for meg. Yared ser bort på Karl Arne. Det blir helt stille. Yared trekker pusten. Det er som om han vil si noe, men det stopper liksom litt i halsen. Han tar opp glasset, drikker sakte. Så ser han på oss med blanke øyne. – Jeg vet at pappa hadde vært stolt av meg.
