Nå står hun i spissen for den nye generasjonen småbarnsfamilier i den lille bygda lengst nord i kommunen. Kjersti og samboer Arvid Espedalen (31) tar imot oss i sitt nybygde hus øverst i boligfeltet Bergeåsen.
– Vil dere ha kaffe, spør Arvid.
– Vi har også noen julekaker liggende som vi gjerne skulle fått spist opp, fortsetter han.
Ute skinner solen denne vintersøndagen i januar. Snøen dekker landskapet. Inne i stuen sitter halve nabolaget rundt stuebordet. Ivrige barneføtter løper i flokk rundt på gulvet i ullklær og med røde roser i kinnene. De kommer rett fra lekeplassen der de har aket, husket og svingt seg i lekeapparatene som ble satt opp på dugnad sist sommer. Kjersti og Arvid sine to jenter, Pernille (6) og Emma (1) leder an i leken. Det er tross alt deres hjemmebane.
Snudd på hodet
Slik var ikke situasjonen for bare få år siden. Det var langt mellom barnelatter, trehjulssykler og småbarnsforeldre i Bergeåsen.
Nå er situasjonen snudd på hodet.
På rekke og rad i boligfeltet bor det nå familier der bleieskift, pappaperm og diskusjoner rundt hvem som skal levere i barnehagen preger hverdagen.
To av disse familiene er på besøk hos Kjersti og Arvid, og forsøker etter beste evne å spise siste rest av krumkaker og sirupsnipper. Stadig avbrutt av høye rop på «mamma» og «pappa» fra ulike rom av huset. Barna leker gjemsel, og det er vanskelig å holde på hemmeligheten om hvor en har gjemt seg.
Lave boligpriser ble avgjørende
Anon Jakob Hermansen (41) sitter ytterst ved stuebordet, slik at han kan holde øye med lille Olav (2), som nå er mest opptatt av fotballen han har fått tak i på gulvet.
Nina Fåne (37) og Eivind Bjørke (35) er de to siste rundt bordet. På gulvet har brødrene Olav (6) og Iver (3) bygget et høyt legotårn.
Nina og Eivind er begge i kategorien innflyttere. Selv om Bøjenta Nina tidlig ble en del av miljøet på Svenseid. – Storesøsteren min giftet seg til Svenseid, så det ble til at jeg var mye her i ungdomstiden. Jeg fikk gode venner, og så etter hvert på Svenseid som et sted jeg kunne tenke meg å bo på, forteller Nina, som arbeider som lærer på ungdomsskolen på Ulefoss.
Det var der hun traff Eivind. Da de ble kjærester, og skulle etablere seg i lag, stod valget mellom Svenseid og Bø. – Vi må nok være ærlige og si at det til slutt var prisen som gjorde at vi landet på Svenseid. I Bø er prisen på både tomter og hus blitt høye. Vi fant raskt ut at vi kunne kjøpe tomt og bygge nytt hus på Svenseid til samme pris som å kjøpe et eldre hus i Bø. Da var valget enkelt, forteller Eivind.
Eivind vokste opp i Ål i Hallingdal, og kom til Telemark som student.
– Ål og Svenseid har mange likhetstrekk. Det er god plass, naturen er tett innpå, menneskene har beina godt plantet på bakken – og en kan fiske rett utenfor kjøkkendøra, sier Eivind.
Én forskjell er det likevel.
– Temperaturen. For en hallingdøl er dette Syden. Vi er ikke vant med dager over 15 grader. Her er det varmt hele tiden, skryter Eivind.
Lokalsamfunnet som forsvant
Etternavnet røper at Kjersti er ekte Svenseidjente. Hun vokste opp i bygda sammen med mor, far og to søstre. Kjersti hadde tidlig en utfartstrang, og syntes Svenseid ble for lite. Hun flyttet etter ungdomsskolen ut av bygda, ville oppleve andre steder, og var langt fra sikker på at det var på Svenseid hun skulle etablere seg.
Nabo Anon Jakob er av samme sort. Ekte Svenseidgutt. Som født inn i lastebilfamilien Hermansen, var yrkesvalget avgjort i ung alder. I motsetning til Kjersti tok han et tidlig valg om at det nok var på Svenseid det var greiest å bli boende. Han kjøpte seg hus, og har alltid blitt værende i bygda.
For en hallingdøl er dette syden
Selv om det ikke er mange år siden, så var det lille bygdesamfunnet veldig annerledes den gang Kjersti og Anon Jakob trådde sine barnesko her.
– Vi hadde jo to matbutikker på Svenseid da jeg var gutt. Tenk på det, sier Anon Jakob.
– I tillegg var det skole her, et aktivt bedehusmiljø, og ungdomslaget hadde tilbud til alle aldre, forteller han videre.
– Så må du ikke glemme at hele bygda feiret 17. mai sammen, det ble arrangert skidag med hopprenn, og på Sankthansaften brant vi bål på badeplassen ved Norheimtjønna, skyter Kjersti inn.
– I dag har vi ikke noe av dette. Sånt gjør noe med en liten bygd.
Forandringen
Så hva skjedde?
Hvordan omstilte Svenseid seg slik at pilen igjen peker oppover, optimismen hos småbarnsfamiliene rundt bordet blomstrer, og alle skryter av hvor mye de trives med å bo her?
– Godt spørsmål, starter Kjersti.
– For du må huske på at vi nå har hele fem familier med barn i barnehagealder rett rundt oss her i vårt lille nabolag. Og hele åtte av ti av disse foreldrene er innflyttere til kommunen! Den samme utviklingen ser vi ellers i Nordbygda også. Både på Kleppe, Norheim og andre steder vokser det frem småbarnsfamilier i sentrum for levende lokalsamfunn. Mange har flyttet hjem, og mange har flyttet til.
Kjersti blir engasjert. Som lærer på Lunde 10-årige skole, er hun spesielt opptatt av barns oppvekstsvilkår.
– Jeg tror at vi i den generasjonen som nå blir foreldre, og som vokste opp her i bygda, har minnene med oss. Jeg ser tilbake på det vi hadde som så verdifullt. Derfor har jeg et ønske om å forsøke og bidra til at det kan bli litt mer slik som det var, med aktive miljø og gode møteplasser. Men det krever jo, ikke sant? Det er frivillighet, organisering, dugnader og disse ildsjelene som må trå frem.
Kjersti tar en liten pause, mens hun leter etter ordene.
– Det er flere av oss som har innsett at vi selv må ta ansvar for å skape møteplassene som våre foreldre skapte for oss. Og så har vi kanskje brukt litt tid på å tilpasse disse til en ny tid, og til et nytt samfunn, reflekterer hun.
Funnet tilbake
– I dag føler jeg at vi har klart å ta tilbake noe av det vi mistet. Ikke minst har vi skapt nye møtesteder. Lekeplassen her i boligfeltet er et eksempel på dette, forteller Kjersti.
Egil Stokken, styreleder i Sparebankstiftelsen, blir glad når han hører Kjersti sin analyse. For Stiftelsen har det vært en bevisst strategi å bidra til å styrke de små lokalsamfunnene i hele kommunen. Stiftelsen har gitt gaver til flere av velforeningene i Nome, blant annet til lekeplassen på Svenseid.
Jeg tror den fine utviklingen i bygda vår kommer til å fortsette
– Velforeninger gjør en fantastisk viktig jobb for det jeg kaller hverdagstrivselen til folk. En islagt skøytebane, en liten garasje til plenklipperen som klipper fellesarealene, eller som på Svenseid – en lekeplass med trygge lekeapparater midt i boligfeltet. Det er eksempler på tilbud som kan synes små, men som er store for dem som bor der. Jeg hyller velforeningene sitt arbeid, og de skal vite at de bidrar til at kommunen vår er god å bo i, sier Stokken engasjert.
Anon Jakob forteller at det er planer om å utvikle ytterligere aktivitet på lekeplassen.
– Vi har planer om å utvide med både grillplass og benker. Og så har vi også snakket om å arrangere en uhøytidelig fotballturnering her, forteller han ivrig.
- Kom til oss
Så, hvor er Svenseid om 20-30 år?
Kjersti sin samboer Arvid er klar på hva han mener.
– Jeg tror den fine utviklingen bygda her har hatt de siste årene bare kommer til å fortsette. Vi har mye plass her. Det er lagt ut en rekke nye tomter i Bergeåsen, og vi har lyst på flere naboer. For meg er Svenseid det mest sentrale stedet i Midt-Telemark. Det er korte avstander til både Lunde, Ulefoss og Bø. Samtidig er jobbmarkeder i både Grenland og Notodden under en times kjøretur unna. Jeg oppfordrer alle til å vurdere Svenseid når de skal etablere seg, sier Bøgutten som ble Svenseidpatriot.
Han pendler selv til Porsgrunn hver dag, på arbeid som mekaniker på anleggsmaskiner.
– Det er godt å få tid til å varme opp bilen før en må ut i kulden å skru, smiler han.
- Skriv at det er orm her
Nina og Eivind trekker også frem møteplassene som noe av det som skaper det gode miljøet i bygda.
– Det er sjelden vi avtaler og møtes. Men det er som regel alltid aktivitet på lekeplassen, i gapahuken eller på badeplassen ved Norheimtjønna. Det er kjempetrivelig for barna. De har alltid noen å leke med, sier Nina.
– Det er det som kjennetegner små steder som Svenseid og Nordbygda. Alle kjenner alle, vi ser etter hverandre, og vi stopper og prater når vi møter hverandre på tur. Jeg kaller det trygghet i det nære. Det er litt sånn Bakkebygrenda, fortsetter hun, og får bekreftende nikk fra Kjersti, Arvid og Anon Jakob.
Hallingdølen Eivind liker best å ha det stille rundt seg. Han er ikke så begeistret når samboer Nina bringer badeplassen på banen, og vil ikke at flere enn nødvendig skal oppdage badeperlen ved Norheimtjønna.
– Kan du ikke skrive at det er mye orm på badeplassen, smiler han lurt.
