Du kan bo sentrumsnært så barna kan sykle til skolen selv eller du kan du kjøpe hus langt fra folk så du kan arrangere karaokefest i hagen eller kjøre moped på jordet. Akebakkene og skøyteisene er mange. Vi har strender, du kan padle, kjøre båt eller du kan hoppe fra 10ern om du er av den typen. Mulighetene er mange. Men hva er det som gjør at noen flytter tilbake til hjemstedet etter endte studier eller når du ser deg rundt etter nye muligheter et annet sted i landet?
Er det gode minner fra en fin oppvekst på hjemstedet? Jobb? Barnehagedekning? Et fint hus, eller tomt? Nærheten til besteforeldre? Eller plassen i seg selv. Vi har tatt en prat med noen som har «tatt steget». Sluttet i jobber, solgt hus og leilighet og flyttet alene eller med familien tilbake til hjemstedet eller til Lunde eller Ulefoss som helt nytt sted. Hva fikk dem til å flytte? Og hvordan tenker de at vi kan få enda flere til å gjøre det samme? Vi er nysgjerrige.
Jeg trives her, og kommer til å bli. Så håper jeg at flere også vil flytte hit etter hvert. Vi tar gjerne imot enda flere bra folk.
Fruktbonden
Tekst: Kine Tveito Lundefaret // Foto: Hans Kristian Lahus
Børte ligger idyllisk til mellom Svenseid og Bø. Og her, mellom 20 mål med epletrær og utsikt til Børtetjønna bor Hans Olav Børte. For fire år siden bodde han i egen leilighet midt på Carl Berner i Oslo og hadde jobb som miljøterapeut. Så hva fikk han til å ta steget om å flytte «hjem» lurer vi på.
Et naturlig utgangspunkt
-Skog og natur var noe av det som frista, og jeg hadde allerede lengtet etter å flytte ut av byen en stund sier Hans Olav når vi treffer han i det store korngule huset på gården på Børte. Der han bor sammen med Tal, en tysk jakthund av typen Kleiner Münsterländer. -Jeg var heldig som hadde et naturlig utgangspunkt å komme tilbake til, fordi jeg hadde vurdert et karriereskifte en stund. Det hadde jeg jo heldigvis mulighet til uten å omskolere meg, men tanken om å ta over gården var aldri bevisst. Jeg har jo to eldre søsken som sto foran meg i køen, og de måtte si nei først. Spoler vi fire år frem i tid har Hans Olav flyttet fra kårboligen, der han bodde de to første årene etter å ha flyttet hjem, inn i hovedhuset, og er fruktbonde og siderprodusent i Sideriet på heltid.
Hvordan er livet som fruktbonde?
-Veldig variert, nå om dagen beskjærer vi epletrær som tar mye tid. Jeg får endel hjelp når det er på sitt aller travleste, det hadde jeg ikke greid meg uten. Hans Olav er omringet av en skog av epletrær på gården på Børte, men har også to store partier med både epler og plommer på Nesodden på Gvarv. -Jeg liker at jobben er variert, og at jeg kan være mye ute i naturen. Og at bikkja kan være med på jobb. Det er praktisk.
Siderproduksjon
For 3 år siden fikk Hans Olav og barndomskameraten Morten Espe, som også nylig hadde flyttet hjem, ideen om å starte produksjon av sider. -Eplene hadde vi jo, og yrke som fruktbonde kan bli noe ensomt til tider. Å skape noe sammen med en kompis tenkte vi begge var kjekt. Sider er en av de alkoholgruppene som vokser mest både nasjonalt og internasjonalt. Vi håper at om noen år vet mange flere hva norsk sider er og hva det smaker som. Det er et stort sidermiljø her i Midt-Telemark og i Nome, vi heier på hverandre og er en gjeng. Det er gøy. Så håper vi selvfølgelig dette er noe som også kan bidra til å sette Nome på kartet, at tilreisende som besøker Nome av andre grunner også tar seg en tur innom en lokal siderprodusent.
På spørsmålet om han savner Oslo, svarer han:
-Det hender jeg savner utelivet når jeg vil ut å ta meg en øl med venner. Der har Nome litt å gå på, smiler Hans Olav. Men jeg trives her, og kommer til å bli. Så håper jeg at flere også vil flytte hit etter hvert. Vi tar gjerne, mot enda flere bra folk.
Pendleren
Tekst og foto: Kine Tveito Lundefaret
På deres første dag på ny skole i januar, hadde jeg vondt i magen og lurte på hva vi hadde gjort. Så kom de hjem fra skolen og tok en dans i gangen. Da kom lettelsen, forteller May-Lis Kleven. Hun er sammen med Camilla Larsen og barna Hanna på 11 og Alma på 8, nyinnflyttede lundheringer og bor for tiden midt i Lunde sentrum i påvente om at huset på tomta til svigermor skal stå klart.
21. desember 2021 kom de med flyttelasset fra Lier. -Vi lempet alle sakene våre inn i leiligheten, så dro vi for å feire jul hos svigermor. Familien på fire flyttet fra den lille bygda Sjåstad i Lier kommune. Camilla fikk jobb som sykepleier for Idea og May-Lis beholder jobben som leder for design- og videoavdelingen i innholdsmarkeringsbyrået Spoon i Oslo.
Godt integrert
Når Stiftelsen er på besøk har barna nettopp kommet hjem fra skolen, og Hanna skal snart i bursdag til en venninne. Hun går på turn på Ulefoss, håndball og vil begynne på fotball. Alma går på håndball og på kulturskolen på visuelle kunstfag. -Også er det gøy å henge i sentrum med venner, og ikke bare være hjemme hos venner. For meg er det mer by her enn på Sjåstad, selv om den ikke er så stor, sier Hanna. Det virker som de har fått et stort nettverk allerede? Ja, det gikk kjempefort, jeg tror du hadde med deg noen hjem etter to dager, sier May-Lis til Hanna. Ja, svarer Hanna, men blir avbrutt av at en venninne ringer. -Også har det vært hyggelig å bli kjent med foreldrene, sier May-Lis. På håndballkamper hører jeg du sitter og skravler med folk, sier Alma. May-Liss bekrefter: -Ja, jeg er glad i skravle med folk.
Hvorfor ønsket dere å flytte til Lunde?
Alma: -Jeg ville først ikke, men så ville jeg allikevel. May-Lis ler. – Det var vel for å komme nærmere mommo og for at dere elsker å bade? Hanna og Alma er enige. -Vi har mange i familien vår som bor her, legger Hanna til. -Også er det gøy å bli kjent med nye. -Jeg måtte overtale Camilla, selv om det er hun som er herfra, sier May-Lis. Jeg har vokst opp med utsikt til fjorden, og satt veldig pris på det. Korona har nok hjulpet til med at hjemmekontor har blitt mer greit, så det gjorde det mulig. Også er jeg veldig glad i svigermor, og det er ikke tull. May-Lis har en avtale med arbeidsgiver om å være 40% på kontoret og 60% på hjemmekontor. Og på spørsmål om pendling er et minus eller et pluss, svarer May-Lis: -Det er absolutt et pluss at jeg fortsatt kan være to dager i Oslo i uken. Da får jeg litt av begge deler.
Husdrømmen
For tiden bor familien i leilighet i påvente på at huset skal bli klart. Huset skal erstatte låven på tomta, og er tegnet som en modernisert låve med store vindusflater ut mot vannet. -Målet er at før sommeren 2023 bor vi i hus ved vannet. Camilla driver med hester, så vi skal ha stall bak på tomta der hestene Geisli og Nanna skal bo. Og når det er et halvt år igjen til huset står klart skal vi få kattunger, lover May-Lis.
Synes dere Nome mangler noe?
En svømmehall hadde vært fint, og trampolinepark eller klatrepark, sier Hanna. Hyppigere togavganger hadde vært fint, særlig i helgene, sier May-Lis.
Men dere trives godt her?
-Ja, men jeg gleder meg veldig til å flytte i hus og få større rom, sier Alma. -Ja, vi gleder oss til det, sier May-Lis. Jeg og Hanna skal bli isbadere, tenkte vi.
Jeg har alltid hatt en plan om å flytte hjem
Odelsjenta
Tekst og foto: Kine Tveito Lundefaret
Anja Hjelseth møter oss i det nyoppussede bryggerhuset på gården, som hun har overtatt av foreldrene. Hun serverer kaffe og kling og i peisen er det fyr. For tiden er hun i mammaperm fra stillingen sin som økonomisjef i Nome kommune, siden hun venter sitt tredje barn sammen med mannen Øystein. Gården på Hjelseth, som var hennes barndomshjem, ligger idyllisk til ved Hjelseth brygge i Helgen med flott utsikt over Norsjø, og hun har gode minner herfra.
Gode kvaliteter på bygda
-Farmor og bestefar bodde i nabohuset, så jeg har gode minner fra å springe fritt på tunet og opp til dem når jeg ville. Jeg ville gi det samme til mine barn. Det er mange gode kvaliteter ved livet her som man ikke tenker over, men som er veldig fint. Vi har båt på brygga her nede, og noen ettermiddager setter vi oss i båten, kjører til gjestebrygga og spiser middag. Vi forsøkte oss på tur til en av øyene i Oslofjorden en pinse vi bodde der, men det var så trangt og fullt av mennesker. Jeg setter pris på at det er kort vei til gode opplevelser her.
Solid CV
Anja har en solid CV. Hun er siviløkonom fra NHH i Bergen, var politisk aktiv for Senterpartiet fra hun var 15 til hun var 30 år og har jobbet mange år i kommunaldepartementet i Oslo. Når hun flyttet hjem ble hun kommunalforsker i Telemarksforskning, deretter daglig leder på Montessoriskolen og nå økonomisjef i kommunen. -Det er bra å jobbe i Nome kommune, sier hun. -Det har vært et generasjonsskifte de siste årene og det har kommet flinke folk til. Nesten hele ledergruppa er ny, det er spennende.
Ikke typisk bonde
-Jeg har alltid hatt en plan om at jeg ville flytte hjem. Så da Anja møtte Øystein var hun tydelig på hva hun ville. -Noe annet var heldigvis ikke et tema. Det kan jo være vanskelige prosesser rundt det å overta en gård også, men det har heldigvis ikke vært noe problem for oss. Foreldrene mine flytta inn i kårboligen, og vi får mye hjelp frava dem. Jeg er ikke noen typisk bonde. Jeg er ikke noe flink til å kjøre traktor for eksempel, ler Anja. Når vi spør om de har dyr, svarer Anja: -Jeg hadde bestemt meg for at jeg ikke ville ha dyr. Faren min drev med griser, og jeg vokste opp med at vi hadde 3 dager sommerferie. Vi måtte også ha gjort store nye investeringer og dyrene krever mye tilsyn. Nå har vi isteden bygd om låven til den drifta vi har i dag.
Livet i Helgen
– Vi som bor i Helgen har som mål at det skal være trivelig å bo her. Derfor har vi startet en velforening som jobber med forskjellige ting. Vi har jobbet med å få bedre mobildekning som nå realiseres før sommeren, vi har fikset på grendehuset, ordnet på badeplasser, vi arrangerer historiske vandringer, familieturer i skogen og til høsten skal vi endelig ha dugnadsfest på grendehuset. Også har vi så smått begynt med at vi går på døra til de nye som flytter hit med en gave med lokale produkter og et egenprodusert kart over Helgen. Sånne ting tror jeg skaper samhold.
Hva tror du kan gjøre at flere flytter til Nome?
Jobb er viktig, eller at det finnes en bolig du er interessert i å flytte til. Det er flere som flytter om man har en tilknytning til regionen fra før. Så må man klare å overbevise den man er sammen med om at vi skal flytte til Nome, det greide heldigvis jeg, sier Anja med et smil om munnen.
Jeg er glad for at Nome har mange ildsjeler, det er viktig.
Ildsjelen
Tekst: Kine Tveito Lundefaret // Foto: Even Tveito Lundefaret
-Vi bodde i Oslo, og ville flytte hjemover, men jeg har en mann som jobbet i Flytoget, og han ville helst pendle toppen en time. Så da satte jeg meg ned med kart og passer og fant Holmestrand som var halvveis hjem. Men Holmestrand var ikke nært nok, for høsten 2019 flyttet Elisabeth Sørdal og familien hjem til Ulefoss og nytt hus på Kvernodden. -Når vi fikk Astrid, som er nummer to kjente vi at vi ønsket oss mer familie i nærheten. Både sikkerheten, hyggen og hjelpen det gir.
Livet på Kvernodden
Elisabeth bor sammen med mannen Rolf og sine to jenter på fire og fem år på idylliske Kvernodden på Ulefoss med utsikt til Norsjø. Her er stranda og ny lekeplass rett ved, brygge er under planlegging og ledige tomter står klare for bygging. -Mannen min er fra Oslo og har alltid drømt om å bo ved vannet, og Kvernodden har vært over all forventning. Uteområdene der er helt fantastiske, vi bor et steinkast fra vannet, der vi ofte går tur, bader eller bare kaster pinner i vannet.
Gjorde research
For Elisabeth og mannen Rolf var det ikke et problem å få seg jobb da de flyttet. Elisabeth jobber på markedsavdelingen på Søve AS, og Rolf er togfører med utgangspunkt i Skien. -Heldigvis var ikke jobb et problem, men vi gjorde god research på skole, barnehage og fritidstilbud for barna. Da fant vi ut at oppvekstmiljøet så godt ut, og at det var mange fritidstilbud. Nå har for eksempel eldste datteren vår begynt på Taekwondo i Lunde. Hun er minst av alle der, men hun synes det er veldig gøy.
Hva synes du Nome kan bli bedre på?
– Jeg håper at svømmehallprosjektet blir en realitet. Også synes jeg vi mangler en ungdomsklubb. Men jeg er glad for at Nome har mange ildsjeler, det er viktig. Det er mange foreldre som brenner for å få til ting, og som tar på seg ansvar. Jeg kan spesielt nevne Linda Thorstensen som er et fantastisk stå-på menneske og får til mye. Slike er viktige for lokalsamfunnet. På spørsmålet om hvordan det var å vokse opp i Ulefoss, svarer Elisabeth: – Jeg hadde det fint, vi hadde mye frihet for vi kjente jo alle. Jeg bodde på Berget og der var vi en gjeng som gikk til og fra skolen sammen. Det var cirka en kilometer, men den kilometeren brukte vi en time på, så det hendte at vi kom for sent. Slike minner vil jeg at barna mine også skal få. At de kan løpe bort til venner uten at hverken de eller vi trenger å bekymre oss. Å bo på en mindre plass er samlende, man kjenner naboene, og terskelen for å være ute og bruke naturen er lav.
Hva tror du kan gjøre at flere flytter til Nome?
Vi bør vise frem det gode barnehagetilbudet vi har, de har fine uteområder og er mye på tur. Oppvekstmiljøet er generelt godt og så har vi et godt sportsmiljø som rommer alle. Det veldig sentralt her, vi bor landlig, men har by tett på. Vi føler oss også heldige som har besteforeldre i nærheten, ikke minst en tante som har høner i hagen.
