Nome på 90-tallet

Er det vi i venninnegjengen min som er rare når vi fortsatt synger «Atle Skaardal-sangen» og «La ilden lyse» på fest? Mulig det. Det er også mulig at gode glimt fra barndommen stadig dukker opp hos oss uansett hvor man er fra og uansett når man er født.

Tekst: Kine Tveito Lundefaret // Foto: Kjetil Lundefaret

Mest sannsynlig synes vi det er noe ekstra magisk med akkurat den tiden vi selv var barn, og heldigvis for det. Håper allikevel du vil bli med på et romantisk tilbakeblikk til Nome på 80- og 90-tallet.

Jeg husker hvertfall Lundedagene med skishow og spesialbygd slalåmløype (midt i juli!) med lokale skihelter, og Ulefossdagene med karusell, sukkerspinn og shopping som noe veldig stas. St.hansbål på Nordheimtjønna, henge på krysset (hvis du var heldig å få lov av foreldra dine), julegrantenninger, full Nomehall når Skade jenter 12 spilte mot Tollnes 2, nattåpent, frokost i gata, fotballkamper på Kåsa, Kalde kjelle, «klubben» på gamlebanken og fredagsdisko på Fredheim, 16. mai fest på Nomestranda og for å ikke snakke om den vennlige rivaliseringen og intense spenningen i de årlige grendecupene på 80- og 90- tallet. Flåbygd mot Vassås, Svenseid mot Fiskoddekroken, Landsmarka mot Tollahotten.

Hvem ville vinne den høythengende pokalen dette året? Og ikke minst, hva ville alle komme utkledd som? For ingen grendecup uten utkledning. Et år var vi fra Svenseid (aka Real Nordbygda) utkledd som punkere med høyt, nykreppa hår, lange gullkjeder, skinnjakker og litt for korte olashortser. Et annet år var vi en slags motorsykkelbande med pannebånd og skinnbukser på moped, et år var vi vikinger med et stort egenprodusert vikingskip i papp. Og et annet år kjørte vi fra Svenseid til Lunde med traktor og henger, og alle ungene satt på lasteplanen.

Trafikksikkerheten har riktignok hatt en reise på 30 år, men å vokse opp i Nome var fint. Det må ha ligget mye godt dugnadsarbeid til grunn for at det skjedde så mye gøy i Lunde og Ulefoss den gangen, så dette er en stor high five og takknemlighet til alle dem som bidro. Noen med en god ide, arbeidslyst og et stort hjerte for bygda.

Samholdet, lokalpatriotismen og dugnadsånden har alltid stått sterkt i lokalsamfunnene våre. Mange er glad i bygda si og vil trekke i samme retning. Det er også dette som er noe av målet med prosjekt «Lykill», få frem naboskap, heie på hverandre og dyrke samholdet. Dette lager gode ringvirkninger, gir fornøyde innbyggere og et godt sted å bo for nye tilflyttere og de som vil flytte «hjem». Dette har vi sett gode eksempler på, også nå under nedstengningen som følge av koronapandemien. Handle for en god nabo som må sitte isolert, «alt blir bra»-plakater på vei inn i barnehagen og skolen, håp om å få arrangere den konserten og vi gleder oss til vi kan være sammen igjen.

Dette har heldigvis ikke endret seg på 30 år. Veldig mange ting er bedre nå, og å vokse opp i Lunde og Ulefoss er fint, men kan vi allikevel hente frem inspirasjon fra 80- og 90-tallets glade dager? Selv om det garantert var bekymringer da også. Men kan vi på vei ut av en pandemi og tross det vonde som skjer rundt i verden finne tilbake til det glade og enkle? Kanskje det er nettopp det vi trenger nå, og gjennom det støtte en god sak i samme slengen. Det hadde hvertfall vært deilig å tenke mindre på hvor mange dager man skal sitte isolert på grunn av en mulig smittesituasjon, og heller tenke på hva man skal kle seg ut som for å vinne over nabogrenda.

Del