Det er lenge siden disse tankene fant rotfeste hos Ibsen-entusiast Ragnhild Hagen i Helgen. Gjennom tiår har hun søkt og samlet stoff som åpenbarer dikterens tilknytning til bygdene i midtre Telemark. Og siden Ragnhild er både samler og formidler, har resultatet blitt et eventyr av en bok, hvor lokal historie, sagn og skildringer er tettvevd med Ibsens univers. «Henrik Ibsen i knappestøperens rike» ble utgitt i 2015, lekkert illustrert av kunstnerne Elisabeth de Lunde og Jonny Andvik.
Ibsen var her
Det faktum at Henrik Ibsen hadde forfedre på Ulefoss, til dels med sentrale roller i utviklingen av industrisamfunnet, og at Ibsen gjorde sine reiser i dette landskapet allerede i ung alder, mener Ragnhild Hagen både har influert dikteren og gitt gjenklang i hans diktning. Som hun skriver i omtalen av egen bok; «I sin diktning har Henrik Ibsen formidlet fritt rollefigurer, hendelser og steder fra bygdene i Telemark. I minnet har dikteren båret et ord, en setning, et landskap og miljø fra det sammensatte industrisamfunnet midt i bondebygda og til Peer Gynt.» -Ibsen har vært her, og han har tatt til seg historiene. Han hadde en unik hukommelse, og han så i bilder. Rundt 1740 var Ulefos jernværk inne i en glansperiode, og to av Ibsens forfedre var aktive på Ulefoss – delvis samtidig. Det er klart at dette må ha interessert Ibsen. Det er helt tydelig, både i språk og uttrykk. Og særlig i Peer Gynt, hvor Ibsen har lånt begreper fra jernverksmiljøet, forklarer Hagen.
Tollef på Hørte ble til Peer
Eksemplene i boken er mange, hvor forfatteren gjennom egen lokalkunnskap og inngående kjennskap til Ibsens forfatterskap, følger tråder og forbindelser fra industrisamfunnet i Holden, Hammerverket på Hørte, fra Sauherad og Lunde, og fram til dikterens penn. -Når noen spurte hvem som sto bak modellene, svarte Ibsen «alt jeg har skrevet er enten opplevd eller blitt meg fortalt». Og selv om han kamuflerte sine modeller godt, finnes det slående likheter mellom diktning og virkelighet, mener Hagen. Har du for eksempel hørt om Mads på Moen? Han omtales både i Hørtesoga,
Lese gjorde jeg bestandig. Er det rart jeg har fått dårlig syn?
som hammersmed Mads Anderson på plassen Moen, og i Ibsen-dramaet som rivalen Peer møter ved flere anledninger. På Hørte hører vi også om en annen kar; Tollef Gunnarson Solverud, 23 år og sønn av en kjent hammersmed. Han skal ha vært både doven og fantasifull, og i det hele tatt med en beskrivelse som stemmer godt overens med Mor Åses skildring av Peer. Rottejomfuen, ja hun har Ibsen hentet i egen slekt på morsiden. «Faster Ploug» eller Kristine Cathrine Altenburg som hun egentlig het, var datter av Ibsens oldeforeldre som bodde i sagbrukets forvaltergård på Ulefoss, og altså kommende modell for selveste Rottejomfuen.
Født nysgjerrig
I arbeidsrommet på gården Ytterbø i Helgen, vitner stabler av bøker, papirer, avisutklipp og PC om pågående prosjekter. Selv om Ragnhild Hagen runder 90 inneværende år, har hun på ingen måter satt seg i godstolen. -Jeg må ha det sånn skal jeg finne frem i sakene, unnskylder hun seg. Etter 25 år som omviser på Ulefos Hovedgaard, ligger fortellerevnen fortsatt i blodet. Og hun har mye å fortelle, om familiebilder, malerier, klenodier som har fulgt gården eller gaver hun har fått. Hjemmet er en skattkiste av historier, og hun kjenner dem alle. Interessen for historie er medfødt. -Jeg har alltid vært nysgjerrig, og faren min var flink til å fortelle. Han hadde god kjennskap til slekta både her og i Sauherad, så min interesse ble både fulgt opp og stimulert. Og lese det gjorde jeg bestandig.
Er det rart jeg har fått dårlig syn, spør hun litt oppgitt. -Men jeg var nok ganske urolig da jeg var barn, ettersom jeg måtte gå med sauebjelle på! Noen år senere gikk Ragnhild på Holla private realskole, og det var her det skjedde, episoden som skulle fange den livslange Ibseninteressen. -Klassen skulle opp i muntlig eksamen, og jeg kom opp i norsk. Ibsen og Bjørnson hadde jeg allerede vært gjennom, og på eksamensdagen trakk jeg lappen det sto «Ibsen» på. Da hadde jeg akkurat lest Vildanden, og la i vei og fortelle. Jeg holdt på helt til sensor avbrøt meg og sa: «Du er kanskje selv en liten Vildand du?» Og kanskje var jeg det? Dette satte noe i gang hos meg.
Kulturformidleren
Ragnhild Hagen har alltid satt ting i gang, fått ting til å skje i både eget og andres liv. Hun trekker i tråder, oppsøker, organiserer og delegerer. Kjent for mange er innsatsen gjennom Ulefos Hovedgaards venner, for bruk og bevaring av familien Aalls kulturarv. Men drivkraften hennes har brakt både kulturpersonligheter og – smått utrolig – den russiske ambassadens kulturattaché, til Nome. Historien er morsom, men for lang til å gjengis her. Peer Gynts 150-års jubileum i 2017 var en opplagt anledning til å slå på stortromma, og resulterte i ikke mindre enn to jubileumsforestillinger, toppet med skuespiller Lise Fjeldstad. -Jeg skal innrømme at jeg dro til litt her. Men det var veldig moro å få til disse arrangementene.
Vennskapsbyggeren
For noen år tilbake fikk countryartisten Bjøro Håland en telefon ifra Helgen. Ragnhild Hagen ville ha han med seg til Norsk Høstfest i Nord Dakota, hvor hun selv har vært til stede ikke mindre enn 17 ganger. Beviselig har hun gjort litt mer enn å være til stede, ettersom hun er innlemmet i The Scandinavian American Hall of Fame, og utnevnt til æresborger av byen Minot. For øvrig Skiens vennskapsby takket være Hagen med venner. Utmerkelsene henger sammen med innsatsen for norsk-amerikansk kulturutveksling, et arbeid hun i 2005 mottok Kongens fortjenestemedalje i gull for. -Kongen sa at denne måtte jeg ha på i alle festlige anledninger, så da får jeg ta den på nå. -Så da har du faktisk gått fra å bære sauebjelle til Kongens gullmedalje..? -Ja du kan vel si jeg har steget litt i gradene, ler hun hjertelig. Et klokkespill en domkirke verdig forteller at tiden har gått fort i selskap med historieformidleren i Helgen. Det gedigne gulvuret med inskripsjonen «Designed and Handmade for Ragnhild Hagen, USA 1980» er en gave fra venner i Amerika. Men et siste spørsmål er det tid til. Vi må jo få vite hva hun har på gang. -Jeg føler meg ikke ferdig med dette stoffet. Du blir aldri ferdig med Ibsen. Men vi får se. Jeg tør ikke si mer riktig enda, smiler hun hemmelighetsfullt.
