Northug. Smak på navnet. Det oser av gull, dramatikk, replikker og mystikk. Petter er en av Norges største idrettsmenn gjennom tidene. Mellomste bror Tomas fulgte like bak. Nå er den yngste av Northug-brødrene klar til å ta opp kampen mot verdenseliten.
Når Even i november står på startstreken på Beitostølen klar for en ny sesong, så er det etter å ha tilbragt utallige treningsdøgn i Telemark – mange av dem i Nome. Mil etter mil på rulleski langs kanalens asfalterte veier, timevis med joggesko i Landsmarkas dype skoger, og noen tonn med vekter er løftet på treningssentrene i Lunde og Ulefoss.
Det er en brutal hverdag når du forsøker å bli best i verden.
Stiftelsen tok en prat med Even, og stilte han 20 spørsmål.
Hva er det villeste du og brødrene dine har gjort sammen?
De ti villeste historiene kan vi ikke ha på trykk… Men jeg husker en gang det holdt på å gå skikkelig galt. Når jeg tenker tilbake på det nå, så grøsser jeg. Det var første gang vi tre brødrene fikk lov til å være hjemme alene. Jeg var vel rundt fire år, Tomas åtte-ni, og Petter tolv-tretten. Det utviklet seg raskt en ganske heftig vannkrig inne i huset. Tomas skulle gjemme seg, og overraske Petter og meg. Han tok med seg noen fulle vannballonger og klatret opp på et skap som stod ved trappa ned til første etasje, husker jeg. Så ble han fullstendig overivrig da Petter og jeg kom under skapet, så han snublet ut med én vannballong i hver hånd, og stupte med hodet først ned trappa. Og med full kraft dundret han i gulvet én etasje lengre ned. Det var et fall på drøyt tre meter. Tomas besvimte, og øynene hans forsvant opp i hodet.
Petter og jeg visste ikke hva vi skulle gjøre, så vi løftet den svimeslåtte broren vår over gulvet, og la han opp i sofaen i stuen. Så gjorde vi ikke noe mer med han, og Petter og jeg fortsatte leken mens Tomas lå bevisstløs igjen på sofaen. Etter en stund kom han til seg selv, nokså fortumlet. Vi ble enige om at dette måtte vi for all del ikke fortelle til mamma og pappa, for da fryktet vi at vi ikke fikk være hjemme alene mer. I det hele tatt var det ofte Petter og jeg mot Tomas. Petter var jo eldst, og var veldig beskyttende mot meg som var yngst, så Tomas fikk kjørt seg hardt. Problemet for min del var da Petter flyttet ut for å starte på skigymnaset i Steinkjer. Da skulle Tomas ta igjen for alle årene.
Jeg husker også en julaften. Først fikk jeg en pakke. Det var et par boksehansker. Så fikk Tomas en pakke. Også det boksehansker. Begge gavene var fra Petter. Vi tre brødrene holdt vel på å slå hverandre i hjel den julekvelden. Jeg tror ikke det er mammas beste juleminne, for å si det sånn.
Hvordan ser en vanlig dag ut for deg?
Jeg står opp rundt kl 07.00, og spiser frokost. Dagens første treningsøkt starter som regel kl 08.30. Deretter er det dusj og lunch, før jeg legger meg til å sove et par timer. Så er det nytt måltid, før jeg drar ut på dagens andre treningsøkt i 16.30-tiden. Enda en gang er det en tur i dusjen, før jeg spiser en sen middag. Etter litt avslapping er det kveldsmat i 21.30-tiden, før jeg forsøker å komme meg i seng senest klokken halv elleve.
Og sånn går dagene?
Ja, syv dager i uken. På vinteren ser det annerledes ut. Da er det konkurranser ca tre helger i måneden. Vi konkurrerer som regel fredag, lørdag og søndag. Det betyr at det vinterstid blir litt mindre trening enn på sommeren, siden vi må restituere etter konkurransene, og hente overskudd inn mot de neste. Det er litt individuelt, men en langrennsløper trener mellom 800 og 1000 timer i året. Så kommer reising, sponsorarbeid og andre aktiviteter i tillegg til dette.
Hvor trener du?
Jeg trener egentlig over hele Europa. Mye foregår selvsagt hjemme i Trondheim, men siden jeg tilhører det laget jeg gjør, så trener jeg bortimot to måneder i Telemark også. Heldigvis vil jeg si. Telemark er et helt fantastisk sted å trene for en langrennsløper. Så tilbringer jeg også rundt 80 dager på høydetrening, da stort sett i Mellom-Europa. Alpene, Pyreneene og Dolomittene. Det ideelle er å bo og trene på rundt 2000 meters høyde over havet.
Hva slags type skiløper er du?
Jeg er en sprinter. Går lange distanser også, men er klart best i sprint.
Hvordan var barndommen din hjemme i Mosvik?
Lykkelig. Den var preget av mye forskjellig. Det var jo langt til naboer, i hvert fall til barn på min egen alder som var interessert i idrett. Så jeg holdt på mye for meg selv. Det var to ting jeg var opptatt av; gårdsdrift og idrett. Så jeg hjalp til mye på gården. Kjørte traktor og var i fjøset. Det var det som var sommerjobbene mine også. Så drev jeg mye med forskjellig idrett rundt på gården. Fotball, langrenn, sykkel, løping og skiskyting. Jeg husker at når jeg så noe på TV, så måtte jeg ut å prøve det selv. Da var jeg oppi hodet mitt alltid en eller annen kjent idrettsutøver, og jeg kommenterte for meg selv mens jeg «konkurrerte» i ulike øvelser rundt fjøset, på plenen, eller nede på gårdsveien. Så likte jeg å bygge små hus og trehytter. Jeg syns det var gøy å planlegge bygg, og så få det ut i praksis. Jeg tror aldri jeg har kjedet meg, for jeg var alltid i aktivitet, og det var så mye artig som skjedde på gården.
Hva er likhetene og forskjellene mellom deg og brødrene?
Det er ingen som tror det, men Petter og jeg er begge veldig stille og tilbaketrukket sånn til vanlig. Spesielt når vi er blant mye folk. Som idrettsutøvere er vi også like. Lever i en egen boble. Vi er nok begge flinke til å kontrollere temperamentet vårt, og til å være iskalde og kalkulerende når vi konkurrerer. Tomas er den som skiller seg mest ut blant oss brødrene. Han er enda roligere enn Petter og meg, men samtidig er han den mest hissige. Han kan klikke helt, og miste kontrollen. Kanskje har det sammenheng med den episoden fra trappa og vannballongene
Det er helt fantastisk det Stiftelsen bidrar til i Nome. Jeg misunner dere de mulighetene
Det er straks sommer og ferie. Hva er ditt beste ferieminne som barn?
Vi hadde noen turer til Syden da vi var barn. Hele familien. Jeg husker spesielt en gang. Vi var på Algarvekysten. Bodde i en leilighet med basseng utenfor stuen. Stuedøren var laget av glass. Vi tre brødrene satt innerst i stuen. Så ropte Tomas: «Førstemann ut i bassenget». Jeg fikk en god start, og nådde omtrent toppfart før jeg kom til døren. Glasset var så rent at jeg var helt sikker på at døren var åpen. Men det var den ikke. Så i full spurt smalt jeg inn i glasset. Vet ikke om det er mitt BESTE ferieminne, men det er ihvertfall et minne.
Er det noe du alltid har vært bedre enn brødrene dine i?
Bilkjøring.
Har dere sparebankstiftelse i Mosvik?
Nei. Da jeg var liten, så hadde vi en egen bank i bygda. Altså, der gården vår ligger så heter det Framverran. Det er en liten grend i bygda Mosvik. Denne grenda hadde en egen sparebank; Verran Sparebank. Pappa satt i styret. Så ble banken slått sammen med Grong Sparebank. Til tross for at vi har spurt flere ganger, så har jeg aldri fått til en avtale med den banken. Når jeg hører historien om Sparebankstiftelsen i Nome, og samtidig ser hvor mye Sparebank1 Telemark bidrar i lokalsamfunnet, så blir jeg imponert. Det er helt fantastisk det Stiftelsen og banken bidrar med i Nome. Jeg misunner dere de mulighetene.
Hva betyr Sparebank1 Telemark for din satsing?
Det betyr trygghet og forutsigbarhet. Vi har muligheten til å ha et profesjonelt støtteapparat, og noen av verdens beste trenere, smørere, skitestere og andre ressurspersoner rundt oss. Det er avgjørende for å utfordre landslaget og de beste utenlandske løperne. Så betyr det mye for oss at Sparebank1 Telemark er så tett på, og er oppriktig interesserte i det vi gjør. Vi føler at banksjef Per, sponsorsjef Jan og de øvrige i banken virkelig heier på oss. Det er motiverende, og gjør at vi virkelig vil bevise hvor gode vi er.
Hva hadde du gjort dersom du ikke var skiløper?
Vet du hva? Det høres sikkert rart ut, men det har jeg aldri tenkt på. Det er nok typisk Petter og meg. Vi har gått «all in» som skiløpere. Jeg har tatt studier ved siden av, tilrettelagt for toppidrettsutøvere, så jeg har en utdannelse ved siden av langrennsatsingen.
Er det noe spesielt du har lagt merke til når du har vært i Nome?
Ja, ganske mye faktisk. Det første jeg tenker på er de varierte og fine veiene for rulleskigåing. I flotte og naturskjønne landskap. Jeg liker spesielt godt å gå fra Lunde langs Telemarkskanalen opp til Kilen. Naturen der er magisk. Og det er langt mellom hus og biler. Det minner meg om Mosvik. Så må jeg også trekke frem utsikten fra fjelltoppene som omkranser både Ulefoss og Lunde. Vi har hatt mange flotte drikkepauser underveis på treningsturene våre på de toppene.
Det er i det hele tatt helt rått å trene i Nome. Vi har alt vi behøver. Jeg tenker at Lunde og Ulefoss i mye større grad burde utnyttet de naturlige fasilitetene som ligger her.
Så er det én spesiell ting jeg har merket meg. Og det er at når jeg går på rulleski i Trondheim, så ser jeg at det står «Ulefos» for hver femtiende meter på kumlokkene. Det har jeg aldri tenkt på før.
Hvordan var det å vokse opp med verdens beste skiløper som storebror, og hvordan klarte du å skape din egen karriere som ung tenåring da storebrødrene dine var superstjerner?
Da Petter slo gjennom, så var det veldig rart. Som barn var jeg på den tiden en stille og beskjeden gutt på skolen. Så fikk jeg over natten plutselig all oppmerksomheten i skolegården. Det ble laget TV-serie om familien vår, og vi var i alle landets aviser og TV-kanaler. Akkurat det var veldig spesielt. Vi var jo hverken forberedt eller trent på noe sånn. Vi var bare en helt vanlig bondefamilie, som levde et helt vanlig liv.
Så ble jo plutselig Tomas blant verdens beste også. Og så stod jeg igjen der da. Lille Even liksom. Jeg husker at samme dagen som Petter ble verdensmester, så ble jeg nummer 160 i hovedlandsrennet for 13-åringer eller noe sånn. Og NRK var der og laget reportasje om meg.
Det var ikke like gøy. Men samtidig var det en god erfaring.
Mamma, pappa, Petter og Tomas var utrolig flinke på den tiden. De sammenlignet meg aldri med storebrødrene mine, selv om alle andre gjorde det. Jeg fikk lov til å være Even, og de var like stolte av min 160. plass som de var av at Petter ble verdensmester. Da Petter ringte hjem, så snakket han ikke om VM-gullet, men han spurte om hvordan rennet mitt hadde gått. Jeg fikk lov til å ha min egen karriere, og utvikle meg på den måten som var naturlig for meg.
Den varmen og tryggheten jeg fikk fra familien gjorde at jeg bare kunne nyte at Petter var så god. Jeg var, og er, så stolt av det han har oppnådd. Jeg har vært med på så mye artig på grunn av han. Petter er jo også grunnen til at jeg selv har den karrieren jeg har. Petter var forbilde og storebror, og har formet livet mitt. Jeg syns jeg har vært flink, og taklet en på mange måter spesiell oppvekst på en fin måte.
Jeg har lært mye av Petter og Tomas, men alltid fått gått min egen vei. De presset meg aldri, men lot meg ta egne selvstendige valg, og støttet alltid de veivalgene jeg tok. Det har gjort meg veldig selvstendig, og bidratt til at jeg i dag er stolt over å selv gå verdenscup, og drømme om en plass i VM og OLtroppene til Norge.
Og pappa. Pappa var helt fantastisk. Det er ingen som forstår hvor mye han har ofret, og hvor store ressurser han har lagt ned for oss tre brødrene. Han prioriterte alltid den av oss som var på det laveste nivået. Jeg husker at han stod ute i skogen på et juniorrenn og sekunderte meg. Dette var midt under en av Petter sine OL-konkurranser, og alle andre foreldre var mest opptatt av å lytte på radioen, og høre hvordan det gikk med Petter. Men pappa brydde seg hverken om OL eller radioen. Han hadde full konsentrasjon på meg. Sånn var han med Tomas også.
Jeg har inntrykk av at det er en unik dugnadsånd her
Så var det jo også sånn at pappa var mye bortreist på jobb med brødrene mine. Da var det mamma som kjørte meg rundt i Trøndelag på diverse renn, vasket klær, laget mat, og sørget for at jeg hadde alt jeg behøvde. Mamma og jeg var et bra team.
Hva er ditt beste øyeblikk i livet?
Det største var da Petter og Tomas stod side om side i sprintfinalen i VM i Falun i 2015. Med den forhistorien familien vår da hadde hatt det siste året etter Petter sin promillekjøring, rettssak og soning. Det er nok vanskelig for folk å forstå hvordan det året var for oss fem i familien. At Petter og Tomas da stod i den sprintfinalen sammen. Tomas sprengte feltet ut fra start, og Petter avgjorde på oppløpet og ble verdensmester. Øyeblikket da de to brødrene mine ligger i snøen etter målgang og holder rundt hverandre, mens de begge gråter… Det er nok det største øyeblikket i livet mitt.
Hvordan var det å gå Kanalrennet i Lunde?
Du, det var helt forferdelig. Jeg var i elendig form under Skifestivalen i fjor, og gikk så sakte at det var flaut. Vi var jo tilbake i Lunde utpå høsten, og da gikk vi en helt rolig treningstur i den samme løypen, og da vi var ferdige med økten fleipet jeg med lagkameratene om at jeg trodde jeg nå satte ny personlig rekord rundt Flåbygd.
Hva har overrasket deg mest med Nome?
Hm….. godt spørsmål. Kanskje menneskene som bor der. Vi blir alltid møtt av så hyggelige folk. De smiler, hilser, og tar hensyn når vi går på rulleski i trafikken. Så har jeg inntrykk av at det er en unik dugnadsånd her. Det er alltid enkelt å få med folk når vi har behov for tilrettelegging av ulike slag. Så jeg tror jeg må svare menneskene, rett og slett.
Hvor mange i Norge har høyere toppfart enn deg på ski?
Det er ikke mange. Maks to-tre personer. Klæbo er én av dem.
Hvem av brødrene dine ville du helst hatt med på en øde øy?
Tomas. Uten tvil. For han ville gjort en skikkelig innsats for å komme seg FRA den øya. Tomas ville jobbet dag og natt. Petter ville vært mer kynisk, og latt meg gjøre alle de tunge oppgavene, slik at han selv kunne spart kreftene. Og det er faktisk ikke tull.
Når ser vi deg i Nome igjen?
Etter sommeren. Gleder meg allerede.
