Trygt plassert med hjelm og sikkerhetsbelte helt foran på spesiallagde sykler, blir de guidet rundt av helsefagarbeiderne Linda Berg Ihlen (53) og Joakim Gramstad (24). Med stødige hender og sterke ben styrer og tråkker de to helsefagarbeiderne rundt i de kjølige gatene. Det er midt i januar, og gradestokken vipper rundt nullpunktet. En snøfattig vinter har ført til slapsete og grå gater. Det bryr ikke Arne og Ola seg om. Sykkelturen er ukens høydepunkt for dem begge.
God utsikt i sentrum
– Vi liker best å sykle i sentrum, sier Arne.
Hvorfor det?
– For da kan vi se på damene, svarer Ola lynraskt.
De to kompisene ser på hverandre, og ler hjertelig. Så ser de litt usikre opp på Linda og Joakim, som styrer syklene. Akkurat som to ungdommer som føler at de har sagt noe upassende, og er redde for å få tilsnakk fra de «voksne». Men her venter ingen strenge blikk, eller korrigerende svar. Linda og Joakim ler med dem. De vet at det gode humøret og den tøysete tonen er akkurat den virkningen disse sykkelturene har på beboerne på sjukeheimen.
Konduktøren og sjømannen
Arne Tveit nærmer seg hundre år gammel, selv om han fremstår yngre. De fleste som har tatt toget på Sørlandsbanen mellom 1950 og inn mot 2000-tallet drar nok kjensel på Arne. I 42 år arbeidet han som konduktør på strekningen mellom Oslo og Stavanger.
Barndommen tilbrakte han på Gjerpen i Skien, men det meste av livet har han bodd på Ajersida. Dit flyttet han som ungdom da hans far overtok som forpakter på Ajer gård. Der drev de med korn og rotfrukter.
Ola Høvring er seks år yngre enn Arne. Og som sin gode sykkelkamerat, har også Ola arbeidet med logistikk i sitt lange yrkesliv. Men der Arne transporterte mennesker på jernbanen, fraktet Ola handelsvarer sjøveien. Ola vokste opp på Karmøy, Rogalands største øy. Med havet som nærmeste nabo, var veien kort til fiskerinæringen. For Ola sin del var det sildefiske han skulle drive med, og i mange år arbeidet han som fisker i Nordsjøens lunefulle farvann. Etter hvert gikk han over til frakt av varer. Spesielt godt husker han de gangene skipene hans var lastet med appelsiner. Ola flyttet som voksen til Ulefoss, og stiftet familie der, før han på sine eldre dager nå bor på sjukeheimen i Lunde.
Pass deg for bankfolka
– Jeg tar av deg lua, og setter på hjelmen istedenfor, sier helsefagarbeider Joakim til Ola mens de gjør seg klare utenfor sykehjemmet.
– Ja, det er greit. Bare pass godt på lua mi. En vet aldri hva disse bankfolka kan finne på. Kanskje de selger den, svarer Ola, og ser skeptisk bort på en av Sparebankstiftelsen sine representanter som er med under intervjuet.
– Jada, vi legger den trygt her ved siden av deg på setet, smiler Joakim.
Selv om det skiller 65 år mellom dem, så har Ola og Joakim en helt egen kjemi. Akkurat som Ola, så kommer Joakim fra Rogaland. Ja, faktisk fra nabokommunen til Karmøy; Haugesund. Selv om Joakim snakker riksmål til vanlig, så slår han alltid om til Haugesunddialekten når han snakker med Ola.
– Det er slike små ting som betyr noe, sier Joakim.
Demensforeningen gjorde det mulig
Det var i 2015 at Demensforeningen i Nome søkte Sparebankstiftelsen om å bli med på et spleiselag for å kjøpe de spesiallagde syklene. Søknaden ble innvilget, og året etter stod de to syklene klare til bruk. Det er en variant av el-sykler, så batteriet hjelper godt til i de tyngste bakkene. Likevel kan Linda fortelle at det er tungt å sykle. Nome sjukeheim er arbeidsplassen til rundt 150 personer. Ikke alle er like komfortable med å bruke syklene.
– Det er selvsagt valgfritt for oss ansatte om vi vil ta med beboerne ut på tur. Det er et stort ansvar å sykle med mennesker i trafikken, så vi bruker god tid på å øve med tomme sykler før vi tar vår første tur med passasjerer, sier Linda.
Hun forteller at sykkeltilbudet har blitt veldig populært, og at det ofte er både kø og venteliste for å komme ut på tur. Det er betydelig lettere å sykle en tur enn å trille rullestoler i grus, slaps og søle, så tilbudet medfører at langt flere beboere kommer seg ut i frisk luft, og får gode opplevelser utendørs. Samtidig stiller det større krav til planlegging og organisering. I tillegg er en avhengig av oppholdsvær, og ikke for kjølige temperaturer.
Linda forteller videre at hun ofte setter syklene utenfor vinduene om morgenen, slik at beboerne ser syklene og kan glede seg til dagens sykkeltur mens de spiser frokost.
Minnene kommer tilbake
Jeg er helt sikker på at dette er med på å heve livskvaliteten til dem som bor her, sier Joakim.
Vi opplever at minnene fra et langt liv strømmer på når vi er ute på sykkeltur
LINDA BERG IHLEN
– Vi har beboere her som ikke lengre kan gå. Likevel får de ved bruk av syklene lange og fine turer utendørs. De får oppleve vinden som blåser gjennom håret, solen som varmer i ansiktet, og den enkle barnlige gleden av å sykle igjen. Tenk på det. De kan nå sykle på butikken, og kjøpe seg en is. Sånne ting. Uvurderlig, fastslår Joakim entusiastisk.
Linda fortsetter.
– Så opplever vi hele tiden at minnene fra et langt liv strømmer på når vi er ute på sykkeltur. Vi sykler innom skolene, slik at de kan se lekende barn. Da kommer minnene fra den gang de selv løp rundt i skolegården og lekte sisten. Vi sykler forbi grendehuset Lundevang. Da kommer historiene om den gang de var på dans, og kanskje til og med møtte den de endte opp med å dele livet sammen med for første gang. Ofte stopper vi på brua, og ser på båtene som kjører under oss. Og Arne vil ofte at vi sykler innom stasjonen, der han arbeidet nesten hele sitt yrkesaktive liv. Nei, jeg blir nesten rørt når jeg snakker om dette, smiler Linda.
Joakim overtar.
– Slusa er likevel stedet vi oftest legger sykkelturene til. Da hører gjerne en kopp kaffe og et kakestykke med til turen. Der møter beboerne ofte venner og bekjente de ikke har sett på en stund, sier han.
Akkurat som magi
De to helsefagarbeiderne trekker også frem den store verdien sykkelturene har for beboerne som er demente, og som ofte ikke har så mange minner igjen i hverdagen. – Vi ser jo hva som skjer når vi stopper langs veien og plukker blomster som de kan lukte på. Lukten av syriner i blomstringen. Eller når vi stopper på en gård og klapper dyrene. Når de gamle menneskene får ta i bruk alle sansene sine igjen. Det er akkurat som om noe magisk skjer. Sløret letter, og vi opplever at de blir klarere, kvikner til, husker igjen. Så smiler de. Det er så gripende og meningsfullt, sier Linda stille.
Joakim smiler.
– Så glemmer de jo ofte fra dag til dag, så de blir like glade hver gang de «for første gang» oppdager at de skal på sykkeltur, ler han.
Banken er tom for penger
Tilbake på sykkelsetet har turen nå kommet til Brugata, og vi foreslår å ta en stopp utenfor banken.
– Hva er vitsen med å stoppe her, spør Ola.
– De har vel ikke en krone igjen her i Lunde, sier han oppgitt.
– Joda, svarer Arne.
– De har så mye penger at de vet ikke hva de skal gjøre med dem. Det er jo derfor vi har fått disse syklene, fortsetter den gamle konduktøren.
Da Sparebankstiftelsen forteller at de gjerne vil gi bort noen tøffe capser som takk for at de stilte opp i reportasjen, takker Arne pent.
Ola, som nå har ombestemt seg hva angår størrelsen på pengebingen i Lunde, svarer kontant.
– En skyggelue? Det skulle bare mangle med alle pengene dere tydeligvis har!
Så ler de igjen.
Før de kommer på at de har et uoppgjort veddemål.
– Førstemann hjem, roper Arne, mens Linda styrer ekvipasjen forsiktig ned rullestolrampen utenfor banken.
– Kjør ned trappa, roper Ola til Joakim.
– Det går raskere!