Romnes kirke i kulturlandskapet ved Norsjø, har en historie vi bare aner konturene av, og må bruke fantasien for å fylle ut. Men en del vet vi likevel om dette middelaldersmykket i Telemark, omtalt i skriftlige kilder allerede på 1300-tallet, som «Raumanæs Kirkja».
Helgenen Lars
Vi vet at den er landets best bevarte middelalderkirke, reist rundt 1190, og at den ble viet den 26. september – året er uvisst – til St. Laurentius, en opprinnelig kirketjener i Roma. Skikken var i den katolske verden å dedikere kirkene til en helgen, uten at valget av nettopp Laurentius, eller «Lars» som han kalles her på berget, vites med sikkerhet. Men han var kanskje et godt valg, ettersom han var skytshelgen for diakoner, fattige, kullbrennere og brannmenn. Samt vertshusholdere. Og fyren hadde tæl nok skal vi tro hans ettermæle. Han pådro seg nemlig Keiserens vrede da han delte ut kirkens skatter til fattigfolk, med det resultat at han ble dømt til døden ved steking på rist over svak varme. Selv satte Laurentius pris på å bli funnet verdig til den evige glede. Etter å ha ligget på risten en stund, ba han bøddelen om å snu han, ettersom «steken var ferdig på den ene siden». Han takket deretter sin gud, og døde det Herrens år 285.
Steinkirkene langs Telemarksvassdraget
Så langt man kjenner til, fantes det i middelalderen seksten romanske steinkirker i området som i dag utgjør Telemark. Ni av dem står fortsatt, mer eller mindre endret; Nes, Sauherad, Bø, Seljord, Kviteseid, Gjerpen, Eidanger, Siljan og Romnes. Tre har vi i form av ruin; Holla, Kapitelberget i Skien og Bamble. Blant de som har gått tapt, er gamle Lunde kirke som ble revet i 1870. Samtlige er anslått bygget i hundreårsperioden 1150 – 1250, basert på form og byggeteknikk, innenfor den romanske stiltradisjon, med massive murvegger og karakteristiske rundbueåpninger. I samme periode ble det bygget en rekke stavkirker rundt om i Norge. Det var ingen tradisjon for å bygge med stein og kalk som krevde både fagkompetanse og økonomiske ressurser. Så hva var grunnen til at såpass mange kostbare steinkirker ble reist i vårt fylke? Arbeidet med de store domkirkene, som i Nidaros og Stavanger, brakte ny kunnskap om mur- og steinbygging til landet. Utenlandske fagfolk ble hentet inn og etter hvert ble lærdommen overført til lokale håndverkere.
I Telemark lå steinkirkene tettest i datidens Grenland og særlig rundt Norsjø hvor de største jordeiendommene lå. Noen av dem var reist på gårder, slik at bonden kunne spare reisevei til messen, ikke usannsynlig for å sove litt lengre søndag morgen. Men ellers var det høyst naturlig at kirkene lå tett inntil vassdraget, som var selve livsnerven gjennom hele middelalderen. Transport av varer, som tømmer, jern, jordbruksprodukter og ikke minst brynestein, skapte en livlig handel og en viktig inntektskilde for bønder og jordeiere. Særlig var forbindelsen til Skien med sin utskipningshavn betydningsfull. Her kan den mektige Dagslekten på Bratsberg ha spilt en nøkkelrolle ettersom lendmennene Dag Eilivsson og sønnen Gregorius Dagsson ikke bare satt på store og sentrale jordeiendommer, men også tett på kongemakta. Begge deler var viktige forutsetninger for kirkebygging. I løpet av 1100-tallet gav skatteordningen «Tienden», samt gaver i bytte mot sjelemesse, nye og viktige inntektskilder til Kirken. Økt rikdom til både storbønder og kirke, ga grunnlag for kostbare byggeprosjekt.
Kortreiste byggematerialer
De innpå halvannen meter tykke murveggene i Romnes kirke er oppført i stein, delvis med lokale byggematerialer fra Fensfeltet, og sammenføyd med kalk fra Søvebruddet. Kirkeskipet er nærmest kvadratisk, med sine innvendige ti ganger elleve meter, mens koret måler snaue seks meter i lengden, avrundet i en lavere halvsirkel, en apsis. Steinportalen mot vest utgjør den eneste inngangen i dag, men rester etter en tidligere korportal er fortsatt synlig på sydveggen. En takrytter på kirketaket bar engang to små kirkeklokker, men i 1840 hadde kirken fått klokketårn som ble erstattet med dagens tårn i 1894. I våpenhuset ble tak og vegger dekorert av kunstmaler og kirkerestaurator Finn Krafft i 1932. Hvordan taket var tekket opprinnelig vet man lite om, men i dag er det rød, krum takstein som beskytter bygningen.
Dyre Vaas skulptur av en engel på sokkel vokter familien Aalls gravlund med sine 24 støpte jernkors.
Drage eller løve
Relieffkunsten i Telemarks-kirkene er trolig påvirket fra land både i syd og vest, i en blanding med det særnorske. Romnes kirke har dekorer og strukturer hvor opphav og betydning ligger delvis skjult av fortidens slør. På kirkens vestportal, en skjelldekor, mens et forvitret ornament av tre sirkler kan sees på hjørnet av østmuren. Nede på nord-østre hjørne, en dyreskikkelse tolket som løve eller drage, som kan være den ukjente byggmesterens signatur. Steinen med motivet ble pusset ren for kalk i 1965.
Avdekket kalkmalerier
Selv om Romnes kirke fortsatt består i sin opprinnelige form, har det vært utført flere restaureringer i tidens løp. Etter Svartedauden midt på 1300-tallet, antar man at kirken kan ha vært delvis sammenrast. Spor fra reparasjonsarbeider vises i form av «nye» bygningselementer og fragmenter av halvsøyler som er murt inn flere steder. I andre halvdel av 1400-tallet ble korets langvegg og bue dekorert med kalkmalerier. En draperimalt veggfrise fra denne tiden, ble avdekket nær fem hundre år senere, under et restaureringsarbeid i 1921.
Benker og dagslys
Omfattende endringer ble utført i tida etter Reformasjonen i 1536, da den katolske kirken mistet sin makt i Norge, og Kongen ble Kirkens øverste leder. Overgangen til luthersk liturgi innebar at menigheten fra nå skulle ta større del i gudstjenesten, og presten både synes og høres bedre. Dermed ble prekestolen løftet opp på veggen. Ettersom gudstjenestene ofte dro ut i langdrag, fikk man satt inn benker, og gallerier ble bygget for å gi plass til flere tilhørere. Vinduer ble utvidet, slik at folk skulle få lys til å lese sin bibel og salmebok. I Romnes skjedde en rekke slike endringer utover på 1700-tallet. Da var kirken kommet i privat eie, etter at kong Fredrik IV solgte eiendommer og kirkegods for å skaffe penger til krigføring. Prosten Peder Alstrup i Bamble kjøpte blant andre Romnes kirke som han etter noen år solgte videre til eier av Holden jernværk, Herman Leopoldus, den senere baron Løvenskiold, i 1734.
Rikfolk ga gaver
Etter en besiktigelse i 1739, ble det konstatert at kirken var i god stand, men man valgte likevel å legge nytt tak, samt skifte vinduer i våpenhuset fordi «Vind og Veir har kunnet udblæse nogle Ruder». Et par tiår senere gikk man i gang med ombygging av interiøret, inspirert av en ny stilepoke; rokokkoen, eller senbarokken, med sin snirklete ornamentikk, gull og asymmetriske formgivning. Både altertavle, døpefont og prekestol fra denne tiden, er fortsatt intakt og i bruk. Det var gjerne rikfolk som bidro med gaver til inventaret, deriblant futen Hercules Weier som skjenket altertavlen i utskåret tre. Trolig har folk fra de fremste gårdene i bygda hatt sine faste benker til bruk under gudstjeneste. Et lukket galleri over inngangspartiet bærer navnet Aallgalleriet og er merket med årstallet 1768, altså litt før Aallfamilien ble godseiere i bygda. På denne tiden ble også det panelkledde takhvelvet dekorert med skyformasjoner. Etter hundre år i Løvenskioldslektens eie, selger Eggert Løvenskiold Romnes kirke til staten i 1833, men den kommer igjen på private hender da Nicolai Benjamin Møller og Diderik Cappelen kjøper det konkursrammede Holden Jernværk med tilhørende eiendommer i 1835. Fra 1837 er Diderik Cappelen eneeier.
Hammersmeder og Ibsen-slekt
Helt fra gruve- og jernverksdriften kom i gang i Holla på midten av 1600-tallet, hadde Romnes kirke vært verks- og bruksfolkets gudshus – og gravsted. Og noen gravminner fra fordums tid finnes fortsatt. Mest i øyenfallende er de håndsmidde jernkorsene til minne om hammersmedene i Finsrode-slekten. Dette var håndverkere som innvandret fra Finnskogene i Sverige, og som virket på Ulefoss i flere generasjoner. Det eldste korset, datert 1665, er også det eldste bevarte jernarbeidet fra Holden verket. På Romnes ligger også flere av forfedrene til Henrik Ibsen gravlagt, deriblant Diderik Altenburg og Engebret Bomhoff, henholdsvis forvaltere på Ulefos Saugbrug og Holden Jernværk på 1700-tallet, med sin familie og etterkommere. Men også et annet gravsted ligger skjult i den gamle kirken. Kirketjener Hellek Sannes fra nabogrenda Sannes, kjenner Romneskirken godt, og minnes en historie fra guttedagene. -Jeg var vel omkring åtte år da jeg var sammen med noen her inne. Gulvet var åpnet i forbindelse med at de gamle gulvbordene skulle skiftes ut. Da fikk vi høre at det var folk som var gravlagt under kirken. Det synes vi
Vi fikk høre at det var folk gravlagt under kirken.
var veldig spennende. Og skummelt, smiler Sannes. Historien som bekreftes i kildene, beretter at kammerråd Andreas Rougtvedt i 1773, fikk murt et gravkammer til sin kone og sine barn under kirken. Selv døde han ”for sent”, 40 år etter, da denne form for gravlegging ikke lengre var tillatt.
Skjebnetime
Mot slutten av 1860-årene sto Romnes kirke foran en ny skjebnetime. Forløpet var en storflom som sommeren 1860 var nær ved å rive med seg bygningene til Ulefos Jernværk. Mannskaper ble satt i arbeid og bygdefolket strømmet til for å bistå med å redde det viktige livsgrunnlaget. Med felles kløkt og krefter klarte man å bygge en voll mot vannmassene og berge verket. Som takk for innsatsen skjenket verkseier Cappelen en ny og etterlengtet kirke til bygdefolket. Denne skulle nå erstatte de to gamle, på Hollahøyden og Romnes. Planen var at Romnes kirke skulle rives.
Men noen ville det annerledes, og i stedet ble den overgitt til brukseier Niels Aall, som påtok seg ansvaret for vedlikehold. I en privat gravlund med rekker av støpte jernkors, hviler 25 medlemmer av slekten, deriblant statsråd Niels Aall fra 1854. Kirken forble i familien Aalls eie fram til 1986, da Nome kommune overtok. Romnes kirke ble nedlagt i 1864, men gjenåpnet i 1921 etter at Kammerherre Cato Aall, Holla Sparebank og bygdefolk delte på utgiftene til istandsetting. Kammerherren som var spesielt opptatt av den gamle kirken, skjenket også et legat på 20 000 kroner, samt orgel, lysekroner og elektrisk belysning.
Mynter under gulvet
Våren 2013 startet arbeidet med å skifte ut morkne gulvbord under alteret i Romnes kirke. I den forbindelse foretok arkeolog Regin Meyer utgravninger i grunnen under gulvet, og fant hele 17 mynter som ble datert til 1200-tallet. Myntene var såkalte kvartpenninger, og var for småpenger å regne. En dagslønn for en håndverker på 1200-tallet skal ha utgjort mellom tre og fire penninger. Myntene er nå hos Kulturhistorisk Museum. I 2017 bidro Sparebankstiftelsen Holla og Lunde med 650 tusen kroner til Nome Kirkelig Fellesråd i forbindelse med restaurering av taket på kirken.
